Men meditasjon er en vei til selvinnsikt, helbredelse og for den som holder ut – dypere Hverdagslykke
I en artikkel på Nrk, omtales ny forskning som viser at meditasjon og mindfulness kan føre til angst og depresjon hos enkelte utøvere. Dette er velkjent blant utøvere og meditasjonslærere. Meditasjon er ikke for alle, den virker nemlig! Og alt som påvirker oss kan slå i flere retninger.
Å skjelne mellom de som kan ha nytte av meditasjon og de som bør være forsiktige, var derfor en viktig del av min egen Psykosyntese- utdannelse. Er traumene for store eller psyken for skjør, er det andre metoder som er bedre.
Måten artikkelen var formulert på, at meditasjon har «bivirkninger», tydeliggjør forskjellen mellom østlig virkelighetsforståelse og vestlig medisinsk tenkning. Mindfulness er en metode for å trene sinnet til å holde fokus på her og nå. Det er ikke en lykkepille som fjerner livets voksesmerter på magisk vis, noe vår vestlige sinn er trent til å forvente, og slik den delvis blir markedsført som i vesten. For å vokse må man forandre seg, og det er ofte skummelt. Et forhøyet angstnivå følger derfor all menneskelig utvikling, også de unges normalutvikling. Det gjør ondt når knopper brister!
Den gode nyheten
Men troen på Lykkepillen er ikke helt feil heller! Mediterer du lenge nok, kan du forstå de dypere årsakene til at du har det kjipt, forløse det som holder deg fast, og forholde deg mye friere til livet som det ER.
Den gode nyheten er at moderne hjerneforskning bekrefter det Buddhistene har hevdet i 2600 år. Holder du ut når egoet kjeder seg, eller nekter å forholde seg til her og nå ved å flykte inn i fortid eller fremtid, bli du rikelig belønnet.
Meditasjon gror nye koblinger mellom nevronene i pannebrasken allerede etter noen få timers praksis. Lykken venter, men ikke for egoet. Det må ut av førersetet og lære seg å slappe av!
Først når vi klarer å sette tankemaskinen til side kan vi bli kjent med vår sanne natur – vår væren. Som faktisk er kjærlighet, fred og glede. Tro det eller ei!
Den dårlige nyheten
I de østlige tradisjonene er ikke mindfulness en kvikk fix for å mestre livets opp og nedturer. Det er heller ikke en tro, men en livslang praksis, hvor målet er å bli kjent med sin sanne natur. Og riktignok, når man setter seg ned og skuer inn i sitt indre landskap kan det dukke opp mye rart. Smertefulle minner, ubearbeidede følelser, eller plagsomme repeterende tankemønstre. Alt det egoet driver med for å få tida til å gå.
Målet for meditasjonen er å transcendere dette urolige strekket i sinnet. Å langsomt flytte det fra forgrunn til bakgrunn ved hjelp av vedvarende observasjon. Slik kan man slutte å identifisere seg med og klamre seg til årsakene til psykiske plager, som for eksempel statusjag, andres anerkjennelse eller avhengighet av ymse slag. Psykisk smerte skal derfor ikke bedøves eller overdøves, men gjennomleves og bearbeides. Men det må skje i en takt man tåler.
En god meditativ praksis krever derfor to ting; et såpass stabilt jeg at ikke ubevisst materiale fra det underbevisste oversvømmer jeget og utløser en psykose, og en vilje til å sitte med nødvendig ubehag mens det passerer revy.
Øst og Vest har noe å lære av hverandre
Forskjellene mellom østlige og vestlige verdensbilder ble veldig tydelig for meg etter å ha tilbrakt til sammen et halvt år i klosteret til Thich Nhat Hanh, den vietnamesiske Zen-mesteren som først formulerte begrepet Mindfulness. Han vil være den første til å si at dette begrepet er vanskelig å oversette til et vestlig språk. Det betyr mer enn bare konsentrert, oppmerksomt nærvær.
For å nå dypere lag i psyken kreves også guiding fra de som har gått veien før en. En av de få tingene Buddha innprentet sine følgere var derfor å holde fast i Sanghaen – fellesskapet av de som søker og vil bli kjent med sitt indre landskap. Når jeg spurte de unge som flokket til klosteret i Frankrike på retreater, eller ville ordinere seg som munker og nonner, var dette deres indre motivasjon; å bli lykkelige, og det var de jammen også!
Men ikke hele tiden. Av og til er det på sin plass å være alt mulig annet også. Livet er ikke bare en dans på roser! Det kan også være en skyggedans med alt vi heller vil løpe fra.
Og nettopp her supplerer vestlig psykologisk kunnskap om ubevisste drivere i personligeten og skyggesider den østlige, slik at vi ikke bruker Mindfulness som en fluktvei. Både og!
PS! Jeg finner dessverre ikke artikkelen som det refereres til.